I tradisjon tro, når solen når toppen av starthuset i Kjusbakken, mandag 2. påskedag, klokken passerer 07:30 er det Klubbmesterskap i Lillehammer Skiklub – Alpint og det meste allerede organisert, koordinert og beregnet. Enkelte utfall er også u-unngåelig å ikke spå på forhånd og som kanskje gir mer frustrasjon enn glede hos noen og enhver.

Temperaturen var godt under minus, men allikevel godt over kokepunktet noen minutter etter at en Ford Mondeo rullet inn på parkeringsplassen i Kjusbakken. Bak i mondeoen stod en gigantisk fødselsdagspresang med en diskret lapp: Til Jorunn. Størrelsen av pakken skjuler alt av innsyn i rutene bak i bilen og ikke i nærheten av tilstrekkelig nok utsyn ifølge veitrafikkloven. Føreren av bilen kunne ikke tro sine egne øyne da riggingen av tidtakerutstyret alt var gjort. Innelåst i den blå tidtakercontainer satt to «små» karer og humret godt. Den ene med tre bokser Pepsi Max og den andre med en «stuttreist» kjøttkake fra Ringebu. Det eneste som ikke var rigget var mellomtidene. Disse låg utenfor tidtakercontaineren med en konvolutt hvor plassering av mellomtidene var godt beskrevet og at føreren av mondeoen måtte gå på radio når det var klart for testing.

Startstolper og rigging av start var blitt gjort kvelden før av Erik Lomsdal og godt koordinert med karene i målcontaineren. Med hodelykt og rando-utstyr var de 4 turene opp bakken kun en halv kveldstrening for lovende Herr Lomsdal. Føreren av mondeoen hadde ingenting å utsette på startkonstruksjonen, avstander, vinkler eller startpinnens side og kunne fint og enkelt montere opp mellomtidene på de beskrevne plassene lengre ned i bakken.

På start hadde Roar «Nakstad» Tinholt laget en inngjerding med kortporter, publikumsnett og noen 2 tom 4 plank han hadde knabbet fra en snekker ved Lodgen. Lite visste Roar at dette skulle føre til et rabalder uten sidestykke senere på dagen. Et annet rabalder av lettelse og begeistring, var da Covid ansvarlige Ayla fikk sett inngjerdingen «Nakstad» hadde laget på start. Smittevernsprotokollen var nøye og presist fulgt i alle ledd og punkter. I all overskuelig framtid har nå vår egen «Nakstad» en stående invitasjon hver tirsdag, torsdag, lørdag og søndag på kaker og middag oppe i en av hyttene i Kjusbakken.

Løypen var igjen satt av rettighetsinnehaver og sportssjef. Sportssjefen ankom som han ofte gjør en time på etterskudd. Igjen var det en alarm som ikke hadde gått av som fikk skylden. Rennleder Østen hadde, som så ofte tidligere, var den som fikk sportssjef opp av bingen og akkurat i tide til at Kjusheisen startet. Drillen ble montert med presisjon og hengt i beltet til den småstressede og slukørede sportssjefen. Løypen inneholdt 13 røde og 14 blå porter. Den var rytmisk satt, som etter toner fra Beethoven, noe som gav en harmonisk ferd for utøverne som stilte til start. Arkitektkontorene på Lillehammer har aldri sett en så velkonstruert og designet løype og det er ventet at LPO kan finne på å ta kontakt med Lillehammer Skiklub for å kjøpe løypesetter ut av kontrakten. På løypestikkingen hadde løypesetter med seg funksjonærkoordinator Mathias Bakke-Haugen, rennleder Østen Tande, Covid ansvarlig Ayla Wohlfeil, og hjelpetrener korpset: Jørtik, Øystein, Espen, Roar og Magnus. Selv om Mathias brukte fire forsøk på å sette leddstauren på riktig side, var det allikevel forbedring siden sist gang han deltok i løypesetting. Leder i TKA, Jørn Kojen, som var TD for dagen kunne fint godkjenne løypen. Som han selv sa da han krysset mål etter inspeksjonen «- Dette går da ikke an å gjøre det bedre!», før han tørket bort begeistringstårene.

Speakeranlegget var koblet opp og ut kom de herligste toner fra en velkomponert spilleliste. Spillelisten var komponert av en velkjent DJ fra Bergen – Ketil KYGO Norheim. Det har lenge plaget Ketil at høyden hans ikke alltid strekker helt til, men i år kunne han endelig sette høyttalerne på stativet selv uten hjelp. Riktignok ventes det en faktura fra Lillehammer Liftutleie på 15.000 kroner da transport og lån av lift må betales. Heldigvis så er økonomiansvarlig i TKA ikke vanskelig på å godkjenne slike regninger. Liften skulle vise seg å være en reddende engel for et brudd i ankelen og en moteløve senere på dagen. Siden selvtilliten til Ketil var like høyt oppe som liften, hadde han bedt med seg sin kjære kone, Trine, på mikrofonen. De begge kunne geleide oss igjennom hele dagen med både tidspunkt, hva som ble servert og diverse tilleggsopplysninger utøvere og foreldre ikke visste.

I bunn av bakken stod Jeanette og Martin med utdeling av startnummer. Disse to har blitt meget godt drillet i oppgaven igjennom klubbrennene i vinter. Martin hadde til og med fått en passe lang huskeliste på hvordan han skulle håndtere både smitteverns- og tidtakerprotokoll av sin Covid ansvarlige kone, Ayla. Mette Vorre skulle også bistå med nummerutdelingen, men under generalprøven på sitt sagnomsuste dansenummer på line et par dager før, skadet hun ankelen og måtte ha hjelp til å komme seg i bakken. Uheldigvis for Mette var hennes slede som hennes snekker-mann, Casper, hadde spikket og bygget i en av sine mange karantener etter diverse støtteapparatsoppdrag blitt plukket fra hverandre og stjålet. Ikke nok med at Mette satt med et karantebrudd i ankelen og en frarøvet mulighet til å vise fram sitt sagnomsuste dansenummer på line, men nå fikk hun heller ikke mulighet til å benytte seg av sine eksepsjonelle evner til å roe ned nervøse middelaldrende voksne, flest menn, i utdeling av startnummer. Frustrasjon gikk over til aggresjon og Casper måtte til slutt spikke og bygge en helt ny slede, kun ved hjelp av en skje, to ståltråder og et gammelt kokekar.

Presist klokken 10:30 kunne rennleder Østen starte Klubbmesterskapet 2021. Han hadde fulgt smittevernsprotokollen til Covid ansvarlig Ayla og hadde distansert seg godt. Dessverre var dette litt i overkant og Østen kunne ikke se en eneste løper der han stod like godt planta som trærne rundt seg midt inne i skogen. Heldigvis var løypen så lett-kjørt og god at det ble hverken utkjøringer i hans posisjon eller noen som misforstod hvor en skulle. Selv om Østen skulle gi klarsignal for når neste utøver skulle starte, ble dette løst fantastisk fra lovende Herr Lomsdal og de to herrene i målcontaineren. De var på dette tidspunktet meget lei av føreren av mondeoen som nå stod og skrapet på døra for å slippe inn i tidcontaineren.

For å geleide utøverne inn på start var Stian Sletmoen hanket inn for å holde orden i sakene. Han kunne sende utøverne bort til lovende Herr Lomsdal i henhold til startlisten, som selvfølgelig var pent og pyntelig oppsatt klassevis og i alfabetisk rekkefølge på mellomnavn. Det er slik startlistene blir med litt for mye Pepsi Max innabords. Stian hadde ingen enkel oppgave, men Espen Moltubakk som hadde vært på valpekurs gjorde i alle fall sitt for at det ikke ble vanskeligere. Han kom lydig til sin tur, satte seg ned og gav labb. Litt skuffet ble han nok da ingen gav labb tilbake, men etter at Covid ansvarlige Ayla kunne fortelle at det var imot protokollen logret Espen videre til start og kjørte som alltid estetisk igjennom løypa med markerte stav-i-sett og fikk godbit av Bente i mål.

Første omgang gikk pent og pyntelig for seg og nesten uten uhell. Det var kun den tidligere World Cup vinner, Magnus Kirkerud, som opplevde et lite feilskjær i bunn av målhenget på grunn av at kreftene tok slutt. Heldigvis hadde Gabriel Svedenborg fått god opplæring tidligere i vinter med å sette opp sikkerhetsnett og Magnus ble enkelt fanget opp av sikkerhetsnettet uten at dette førte til hverken beinbrudd, stammebrudd eller sammenbrudd.

Etter at Magnus hadde kommet seg ut av nettet og alle utøvere var igjennom første omgang kom Casper med Mette på slep opp i mål i den ny-spikkede sleden. Mette var strålende fornøyd mens Casper var således andpusten. Siden pauseunderholdningen ikke kunne gjennomføres hadde Mette vært kreativ i sin tanke og hadde satt opp et moteshow med Stian Sletmoen. Stian ble kjørt opp i liften og ut i målområdet. Fra kurven i liften kunne Stian stolt vise frem de 6 jakkene han hadde på for dagen med toner fra Ketil KYGO Norheim. Det var stor begeistring fra alle deltagere og endelig fikk Stian oppfylle en av drømmene sine som han i så mange år har jobbet hardt og målrettet for å få til.

Vel oppe på start igjen kunne Stian snu både jakker og startrekkefølge og sende utøverne riktig til starten der lovende Herr Lomsdal fikk klarsignal til å starte andre omgang. Men i motsetning til første omgang hvor alle påmeldte var på start, så manglet det to utøvere i Herrer Legends. Nede i bunn på Hafjell Pizza satt Henning Simensen og Kjetil Veen og koste seg med en nydelig pizza hver og var strålende fornøyde med at de hadde kommet seg skadefri og hele igjennom første omgang. Kjetil var også meget fornøyd med å ha klart målet sitt om å være under 4 sekund bak lederen i sin klasse. Lite visste de to herrene at det skulle kjøres en andreomgang, siden tidspunktet for andreomgang stod på side 2 i programmet.

Uten de to fråtsende pizzaelskerne gikk andre omgangen knirkefritt. Nettene til Gabriel fikk stå helt i fred, KYGO og Trine hang med på tidene og Østen hadde fortsatt ikke sett noen fra sin sosiale distansering inne blant trærne under start-teltet til ØTI som holdt regnet fra Tretten unna. Karene i målcontaineren måtte gi tapt for gnagingen på døren og valgte å slippe inn føreren av mondeoen. Sjåføren hadde satt seg godt til rette mellom karene og var i perlehumør og kunne fortelle om både fiskeskrøner, kommende sykkel- og løpeturer, samt en pensjonisttilværelse som var utmerket.

Etter at alle utøvere hadde kommet i mål var det duket for premieutdeling. Samtlige utøvere som hadde fullført, pluss Magnus, mottok en fin medalje. Espen mottok sløyfe for dagens lydigste val….løper og nok en godbit fra Bente. Overrekkelsene ble kreativt og smittevennlig overrekt med hjelp av liften. Speaker, Ketil KYGO Norheim, nevnte flittig i mellom navn og plasseringer at liften var en meget lur investering og hadde stått for både en selvtillitsboost og en «catwalkdrøm» som gikk i oppfyllelse.

I det den siste premien ble overrakt kom Veen og Simensen halsene på heisen og skjønte lite av hvorfor det var så mange i mål. De tok opp programmet på telefonen og tenkte at dette måtte være pauseinnslaget, som var det som stod i bunn på deres program på side 1. Oppe på start var det kun lovende Herr Lomsdal som tok imot gutta på start. Etter et lite frieri til tidtakercontaineren og liten operasjon på 86 klikk og tre restarter av datamaskinen fikk også Simensen og Veen kjørt sin andre omgang og kunne motta hyllest fra samtlige i målområdet og premien kom heisende ned rundt halsen deres.

Etter premieutdelingen bidrog alle til å ta ned løypen. Noe porter satt mer fast enn andre og uansett hvilken port Henning Simensen skulle ta opp så satt denne bom fast. Heldigvis kunne han få god hjelp til å løsne portene av en veltrent Ole Kristian Kirkerud som har lagt ned utallige timer på SATS Elixia det siste året.

Vel nede igjen kunne en konstatere at ordene til TKA-leder, Jørn Kojen, før start hadde stått i stil til mer enn løypen; «- Dette går da ikke an å gjøre det bedre!».

Helt objektivt beskuet – Bjørn-Tore Staurset.

Slik kunne det altså ha foregått i år, men dessverre så valgte vi å sette årets klubbmesterskap på vent på grunn av de restriksjonene som gjelder i samfunnet. Vi ønsker å bidra til å stoppe smitten i samfunnet, selv om det er en åpning i kohorter á 50 stk. Vi er heldigvis flere enn 50 personer i alpingruppa og vi kunne ha delt opp i tre kohorter, men hele poenget med Klubbmesterskapet er sosialt samhold på tvers av grupper, bygging av klubb, integritet og miljø. Dette står som sterke bærere av vår interne kultur.

Til tross for en annerledes sesong har vi fått gjennomført mange treninger og vi har kunne drevet mer eller mindre normalt, med tilpasninger, så og si hele sesongen med unntak av uka rett før Jul. Våre medlemmer med utøvere, trenere og foreldre har taklet uforutsigbarhet på en forbilledlig måte og vært tålmodige og raske til å reagere på kort varsel.

Vi håper at neste skisesong kan være helt normal igjen og at vi slipper så mange tilpasninger på det vi ønsker å foreta oss.