Klubbmesterskapet 2020 

Årets klubbmesterskap som ikke ble gjennomført. Momentene som presenteres er selvsagt helt fiktive med noen snev av virkelighet, eller er det motsatt?

Dagen er mandag, datoen er 13.april, 2. påskedag og det er Klubbmesterskapet – Alpint for Lillehammer Skiklub. Hafjell og Kjusbakken hadde fått lånt været fra Biri – Skyfritt, knallblå himmel og strålende sol. Temperaturene var lånt fra Tretten, -8 grader med en småsur trekk fra nord. Alt lå til rette for en strålende dag. Underlaget var hardt og kompakt og det var eneste Casper Vorre som var lei seg for at han ikke fikk lov til å bruke sin nye rosa bøtte, kjøpt på Cozmos, med matchende hansker til å salte. Ole-Christian Brobakken var også litt skuffet i og med at han hadde laget tidenes plan for salting med depoter nedover slik at Casper skulle kunne salte uavbrutt med hjelp fra Bakke/Løype og Bakke/Haugen.  

Da klokken passerte 9 var det aller meste rigget klart. Morten Carolin hadde allerede gjennomført trekningen fem-seks ganger sammen med makker Henning Elvestad. Herrer Legend-klassen skapte store problemer da det var antall kilo som styrte tildelingen av numrene og førte til at trekningen ikke ble tilfeldig. Gutta i containeren lurte på hvorfor enkelte utøvere alltid havnet først på startlisten. Løypen var som vanlig satt av rettighetshaver og Sportssjef. Det var i år satt på 26 meter og det gikk sving i sving med noen rytmeveksler. Samtlige løpere var veldig fornøyde med løypen. Selv Ulrik Rykhus Danielsen som nok en gang ikke klarte målet for dagen i noen av omgangene måtte innrømme at det ikke var noe å si på løypen. Dag-Erik Larsen hadde ansvaret for å sette ytterporter sammen med Magnus Kirkerud og Øystein Skurdal. De var fast bestemte på at det skulle være annenhver rød og blå, men glemte å sjekke at fargen stemte med svingport. De klarte heldigvis å få dette riktig på andre forsøk. Starten var selvsagt plettfritt laget av Stian Sletmoen og Trond Sveen. Gutta hadde kansellert hele påsken og jobbet i flere dager med denne startplattingen etter instrukser fra Tor Hauan. Blåmaling stod “blue-team” for med Ole-Bertil Reistad og Sven Ullrich for. Blåmalingen var fin og blå – selv med utfordringer tidligere i januar der “noen” hadde glemt å skru av vannet i blandingsprossesen. Det er helt klart at tankens kraft ikke gir tydelig nok beskjed om vannet må skrues av. Casper Vorre som også er den del av dette teamet ville ikke lengre være med da han ikke fikk gjennomslag for at det skulle hete «Team-Pink».

Det var ikke mange minuttene før start at Rennleder, Roar Tinholt, med assisterende rennleder, Ørjan Høyer-Farstad, kom til å tenke på at fotoceller skulle være på plass. De reiste begge ned til målområdet for å sjekke dette. De er tydeligvis ikke så godt kjent med Tor Hauan. Disse var allerede satte opp forrige påske slik at det skulle stå klart. Tor som hadde brukt hele høsten på å lære opp nye tidtakere, slik at han kunne endelig få seg en velfortjent pause under rennet og la gutta i containeren ta seg av tidtakingen. Det Tor ikke helt hadde tenkt igjennom var hvilke konsekvenser dette skulle gi på hjemmebane. Jorunn som hvert år ser fram til sin årlige date i containeren med Tor 2.påskedag fikk ikke denne daten i år. Her var selvsagt gode råd dyre for Tor. Etter noen sekunders betenkningspause klarte Tor å snu hele situasjonen. En telefonsamtale og noen minutter med venting kom tråkkemaskina og tok med seg Jorunn og Tor for å kjøre seg en tur rundt om i Hafjell og se på forskjellige tidtaker boksene i Nasjonal Anlegget. Av gårde dro de i tråkkemaskinen, der Tor med Jorunn på fanget gliste og begge var fornøyde. Kristina Romfo hadde det ærefulle oppdraget med manuelltid og hadde satt seg veldig ivrig til på innsiden av fotocellene. Heldigvis hadde dun nok drivstoff på tanken og flytte seg på utsiden av cellene innen rennet skulle starte.  

Klokka 10:30 skulle Klubbmesterskapet 2020 høytidelig markeres med snorklipping av selveste lederen av Alpingruppa, Jørn Kojen. Det var helt klart at han ønsket å gjøre denne oppgaven skikkelig. Dessverre så ble Jørn fryktelig ivrig på tur opp heisen og ville øve litt på lina til T-kroken han satt på og klippet av lina. Med saksa i ene hånda og kroken i andre, måtte Jørn gå de siste 200 meterne til toppen. Klassisk eksempel på overtenning. Heldigvis så har Jørn tilbakelagt imponerende mange turer fra Idrettenshus og til toppen av Kanthaugen, så disse 200 meterne var ingen sak.

En utsettelse var dessverre uungåelig og åpningen ble flyttet til 10:35.Dette falt ikke i god jord hos Kjetil Veen og hans forberedelsesplaner. Kjetil hadde et detaljert program ned til minuttet for å nå sitt makspotensiale. Sammen med sin bedre halvdel, Brita, hadde de laget programmet “Road to Clubchampionship 2020”. Det skulle ikke trenes porter før tidligst i mars og det var kun frikjøring som skulle stå på programmet før den tid. Foto- og reklameoppdrag var byttet ut med knall hard trening og treningskameraten Bella. Dette for at Kjetil skulle oppnå drømmen. Bella gav håp og optimisme i prosjekt “Road to Clubchampionship 2020”. 

På toppen ankom Jørn start etter å ha havnet i diskusjon om å gå randoné opp traseen. Det løste seg heldigvis når Jørn fikk fortalt om at han hadde vært uheldig og klippet av lina på T-kroken, pluss sneket inn en historie om da han ble sabotert for noen år siden da bindingene hans ble tuklet med. Heldigvis sitter vedkommende inne. Jørn fikk klippet av snora og Klubbmesterskapet 2020 kunne endelig starte etter at både Rennleder, Roar, og assisterende rennleder, Ørjan, hadde avlagt den Olympiske ed. Bak mikrofonen i mål satt Ketil Norheim som hadde gjort seg ferdig med sine mange turer – Amerikatur, selskapstur, jobbtur, langrennstur, harrytur, kjærlighetstur og bomtur. Det kan forventes klager etter at Ketil ble overopphetet av spenningen som utspant seg både i og utenfor løypen. Alle utøverne som kom i mål fikk en herlig servering av fluor tabletter, tanntråd og munnskyll av Ayla og Martin Wohlfeil. Det var ikke en tann som ikke glinset etter at en hadde gått ut fra målområdet. 

I Kjusbrakka hadde heldigvis vaffelosen dempet seg noe etter sosialdagen i starten av mars og en kunne gå inn uten å skjære seg igjennom lufta for å få tak i startnummer. Årets startnumre var oppgraderte. Dette var det mange som satte pris på slik at en slapp å bruke vaselin for å komme seg inn i nummeret. Det er alltid mange som er nervøse, men blide smil og beroligende ord fra Mette, Birgit, Jannicke og Brita hjalp på slik at de aller fleste glemte nervene i noen sekunder. Organisasjonskomiteen hadde i år blitt lurt og vi ser ikke før nå i ettertid at dette var en del av “Road to Clubchampionship 2020”. For når alle detaljer skal være som en har øvd på, så var det selvsagt riktig at det var Brita som skulle levere startnummeret til Kjetil. Det er også klar at en ser mye merkeligheter under startnummerutdelingen. Blant annet så ble Jan Erik Carolin tatt i et forsøk på å bytte om startnummeret sitt med sin kone, Torill, sitt startnummer. Det var ikke noe tvil om at Jan Erik ikke ønsker å se seg slått av Torill. Begge to var de eldste utøverne i årets Klubbmesterskap og skal ha skryt for både kjøring og innsats. De har lagt ned imponerende mange runder i årets sesong, der Jan Erik kanskje har skjønt at han må få sin sønn, Morten, til å slipe opp kantene slik at han får utnyttet de dagene med hardt underlag. Den aller groveste forseelsen som ble gjort under nummerutleveringen for å bedre eget startnummer var Merete Fjeldavlie som prøvde å bestikke Mette med en leilighet i Lillehammer. Her var det både avslag i pris og ingen meglerhonorar dessverre ikke nok for Mette som ikke var interessert.

Deltagelsen og innsatsen under årets Klubbmesterskap var det ingenting å si på. Det har som tidligere år vært mye tjuvtrening og i år intet unntak. Selv om treningen ikke har slått direkte ut på resultatlisen. Fra en VM-Mastersdeltager og til en ivrig frikjører med dobbelt stav-i-sett, satt Ole Kristian Kirkerud og Espen Moltubakk i målområdet og delte på skuffelsen over nok et år uten det resultatet de begge ønsket seg. Heldigvis fant de begge trøst i hverandre og at de skal lage den beste flaggborgen noensinne for neste sesongs Word Cup Kvitfjell. Østen Tande var også noe skuffet over egen prestasjon. Han la skylden på den sterke sola. Han er ikke vant til en så sterk sol som vi hadde lånt til Kjusbakken denne dagen. En hyggelig invitasjon er allerede sendt til Østen og treningen starter allerede til sommeren på Biri for å venne seg til sterk sol. En som var positivt overrasket var Florian Gatty som presterte meget bra etter å ha finpusset formen med bowling. Her hadde Florian og Paal Ødegård jobbet sammen for å finne formen. En kan kanskje tenke seg at motivasjonen for å hevde seg til neste års sosialtur til Aurdal lå i bunn?

På start hadde en audition i vinterferien ført til en uventet utskiftning. Tobias Sommerfelt Stenberg var på sitt aller første offisielle startoppdrag. Med headsettet på hodet og solbrillene på nesen var han som designet for dette oppdraget. Dette førte selvsagt ikke til noe mer dramatikk enn at vår vante starter byttet til jakke nummer 3 for dagen og hjalp Tobias med å sørge for at numrene kom i riktig rekkefølge. Selv ikke vitser fra Frode Flåm, gåter fra Østen Tande eller regnestykkene til Jørtik klarte å sette ut Tobias som styrte starten stødig. Det eneste som satte Tobias litt ut var da Kjetil Veen skulle starte. Det at det var Tobias som skulle være starter var ikke en av detaljene som stod beskrevet i «Road to Clubchampionship 2020». Det skulle være Stian Sletmoen ifølge planen. Brita som hadde øvet mye på etterligning av Stian, med forskjellige jakker av ymse slag og for å ikke snakke om briller som både er på og oppe på pannen. Alt dette til ingen nytte.

Det var ikke bare Kjetil som hadde gjort sine forberedelser. Jeanette Håvimb og Henning Simensen hadde også gjort sine forberedelser. De hadde gått sammen da de skjønte på Sosialdagen i mars at de forberedelsene de gjorde hver for seg ikke gav noe gull. Med Teams-møter i pausene på jobb hadde de laget den perfekte strategien. Det skulle være militær presisjon på oppvarmingen og de skulle backe hverandre for å nå sine mål.

Vel i mål med gjennomføringen av Klubbmesterskapet var fluor, tanntråd og munnskyllevann byttet ut med pølser, kake, saft og de herligste restituerende matvarer. Vi kunne alle være fornøyde med dagen sett under ett. Premiene i år var som tidligere levert av Hamar Media og for utdelingen var det junior- og seniorløperne som stod for. Her fikk de yngste overrakt medaljer fra sine idoler i klubben noe som de synes var veldig stas. Tidtakingen hadde gått som en drøm for Morten og Henning inne i containeren og Kristina kunne komme inn og de kunne konkludere med at det hadde vært vellykket fra tidtakernes side. Ingen tider var misset, alle mellomtidspasseringene hadde kommet og til og med samtlige løpere hadde fullført to omganger. Dette var noe Magnus Kirkerud var meget lettet over etter at han for noen år siden ikke klarte å stå hele veien inn til mål. Med et brett glis kunne han konstaterer at han for første gang på mange år at han hadde slått sin bror Ole Kristian, som måtte dessverre ta til takke med den sure 4.plassen. Jeanette og Henning kunne smile bredt etter at deres strategi hadde gitt dem premie. Det var kun en omkjøring som måtte til og det var en utøver som ble hindret av en ikke-navngitt mann med rosa bøtte og matchende hansker som hadde sneket seg inn for å teste sitt nye utstyr.

For Mr. «Road to Clubchampionship 2020» var det ikke noe bedring å spore fra fjorårets resultat. Det var heller ikke noe dårligere og en kunne konkludere med at planen ikke hadde vært noen fiasko-plan, men at det må jobbes mer med å unngå uforutsette tilfeldigheter som ikke er som planlagt. Det verserer rykter i U10 sitt trenermiljø at en ny plan er under opprulling og at enda flere eventualiteter skal inn i det nye treningsregime og planen «Road to Clubchampionship 2021».  At det kommer en anonym søknad til administrasjonen i Lillehammer Skiklub om at program, bemanning og tider skal overholdes og følges er bare et tidsspørsmål.

Vi takker alle som skulle bidra til den store dagen i Hafjell og Kjusbakken. Det er slike dager som dette vi gleder oss til hvert år. Vi går rundt og er litt nervøse, kjenner på kriblinga og gleder oss mest til å være sammen alle sammen. Vi har tidligere igjennom påska ventet på 2. påskedag som et høydepunkt som skulle avslutte den fine vinteren. I år ble dessverre ikke høydepunktet innad i alpingruppa gjennomført, noe som er veldig leit. Sett i et større perspektiv, så er dette helt nødvendig for at vi skal ta vare på hverandre og de som er utsatte. Er det en ting som kjennetegner Lillehammer Skiklub så er det at vi tar vare på hverandre uansett bakgrunn, uansett rolle, uansett ambisjon og ønske. Vi er som en stor familie. Selv om vi ikke deler samme etternavn med de andre medlemmene i klubben så deler vi logoen og de samme verdiene; Glede, fellesskap, kameratskap, ærlighet og helse. Det er det som er identiteten vår, det er det som er holdningene våre, det er det som er kulturen vår og det er det som identifiserer oss som klubb.

Som alltid objektivt og nøytralt beskuet av

 

Bjørn-Tore Staurset/ Totto

Sportssjef – Alpint

Lillehammer Skiklub