Referat Klubbmesterskapet 2022 - Alpint

 Det har vært to lange år uten at Klubbmesterskapet i alpint faktisk har blitt arrangert, men det var helt klart verdt ventingen. Fra skyfri himmel, strålende sol, temperatur langt over 10 grader og en fantastisk preparert bakke var det absolutt ingenting som la noen som helst begrensning for en fantastisk dag – eller var det akkurat det perfekte som la sin begrensning?

 Lenge før solen hadde stått opp var Jubilanten allerede oppe for å gjøre sitt vanlige morgenstell av Dagros og de andre kyrne i fjøset. I dag ble det nok noen minutter før vanlig tid for de firbente, men de visste vel at dette var en dag hvor sin herre skulle få litt ekstra oppmerksomhet. Etter 30 sesonger som alpintrener har nok Dagros & Co blitt vant til at fjøsstellet på morgenen kan inntreffe noe tidligere enn normalt i enkelte perioder. Etter fjøsstellet ventet eget stell for jubilanten før svippturen fra Tretten til Hafjell. «-Slik er det når en bor i sentrale strøk, da er det korte svippturer for å komme seg dit man skal». Melkeruten til Jubilanten er både bratt, svingete og med farer på veien. Heldigvis så gikk det bra også i dag uten at en måtte jage bort slag-ekorn og jerv.

Mens Jubilanten jobbet med fjøsstellet, var Sportssjef også tidlig på’n. Med stor visshet i at dette kom til å bli en krevende dag hvor de argeste konkurrentene skulle komme med psykiske «attentatforsøk» og mange andre metoder for å se han falle. Allerede før klokken 6 var han på plass i det nye klubbhuset og gjorde siste finish på skiene. Etter å ha preppet skiene tidligere i uken oppe hos en av sine konkurrenter, Marcus Vorre, var det plutselig ikke snakk om at det var noe mulighet for å gjøre siste finish hos familien Vorre. At Mette tillot prepping av ski, har ført til en intern familiekonflikt og har dessverre påført familien Vorre en lei splid. Freja-Mathilde, som lånte bort utstyr, måtte raskt pakke sakene å reise bort etter rennet, mens Marcus som følte seg sveket av egen familie forlot fylket i sinne og reiste til Trøndelag. Vi alle vet at det er ille når en velger å reise til Trøndelag, da er det MØRKT.

Timinsjefen var for en gang skyld på plass til avtalt tid. Det har lenge vært en utfordring at han aldri holder tiden på oppmøte. Det er som regel ofte 30 minutter til en time som avviker fra avtalt oppmøte, men det var tydelig at det å ha vært morfar en hel påske tok på og pensjonisten fikk hvile ut litt ekstra. Ved hjelp av Hafjell sitt eminente scooterteam og en klassisk via ferrata hjem ble han trygt og sikkert fraktet opp for å kunne starte sin rigging. Fotoceller, sikringsputer, digital tavle for resultater var alt satt opp da heisen snurret i gang. Det meste var rett og slett på stell, til tross for et hav med gamle Pepsi Max bokser fra dagen før. Disse lå strødd inne i tidtakercontaineren med en fæl eim av håndsprit som kun kan skaffes av leger. Av respekt for familien ønsker vi ikke å gå nærmere inn på hvem som hadde konsumert denne blandingen, men den åpenbare grunnen her var for å kvitte seg med en del centimetere rundt magen for å komme inn i den østerrikske fartsdressen.

Jeanette, Ayla, Brita, Martin og Espen hadde delegert de aller fleste oppgavene på forhånd i forhold til rigging. Arenaen ble bygget på 30 minutter, men det kunne tilsynelatende se ut som at målområdet som ble bygget var enveiskjørt. I ettertid har det vist seg at en av oppmennene som var med på riggingen hadde et stort ønske om å bli tatt imot som en superstjerne og da med et tett folkehav som flokket seg rundt ved målgang. Drømmen til oppmannen ble dessverre knust da kona Bente, som hadde blitt påmeldt bak sin rygg, fant sin måte å hevne seg på han ved å åpne opp målområdet i bunn slik at utøverne kunne komme seg ut.

Av sikkerhetsmessige årsaker ble det i år hengt opp startnummer på en tavle. Etter mange år med kraftige basketak i bunn av Kjusbakken var det i år gjort tiltak for at det ikke skulle bli noen kontroverser for «dårlige» startnummer. Dette var en løsning Roar tenkte skulle bli meget gunstig da alle deltagere tok fire steg tilbake slik at han fikk hente sitt startnummer. Med sort hettegenser og et fryktinngytende budskap på brystet, «Bygderamp», så var det veldig få som ønsket å trå feil rundt Roar både med tanke på genseren og tidligere hendelser under startnummeruteling. Numrene ble utrolig nok også plukket ut til riktige løpere uten at noen prøvde å bytte til seg tidligere nummer.

Løypesettingen ble satt av rettighetshaver og Sportssjef. Med god hjelp av Sven U, Rolf K og Østen så ble det i år også satt en fantastisk løype som gav utfordring for alle løpere, men ikke nok til at det ble for vanskelig. Med underkant av 2% utkjøring, så kan en ikke angripe løypen på noen som helst måte. Det var selvsagt noen som prøvde seg på noen syrlige kommentarer til løypesetteren, men disse ble som vanlig ignorert da de som klaget var de som alltid klager.

Det var knyttet en ekstremt stor spenning til planleggingen og gjennomføringen for «Mr. Road to Club Championship». Det hadde i dagene i forkant vært intens skitesting og valget var tatt lenge før ankomst Kjusbakken. Noe nervøst ankom Kjetil sammen med sine to gutter og Brita. Det var målbevisste steg bort til nummertavla, og oppvarmingen ble gjennomført akkurat som beskrevet i  den helligeplan. Denne planen hadde Kjetil fått god hjelp av Henning Simensen på. Dette var bygget opp etter one-page-strategy prinsippet.

Rennet ble som alltid startet på tid og prøvekjører var fra stuttreist og langreist. Første prøveløper var Stig Plukkerud som tilsynelatende var avslappet for oppgaven. Den andre var Maya Murstad Lucatelli. Maya virket veldig fokusert på å prøve å kjøre fortere enn guttene i U21 klassen. Over høyttaleranlegget var gullstrupen fra Bergen tilbake i sitt S. Det er ikke uvanlig at det kommer noen stikk fra den kanten, men det var ubehagelig få stikk fra mikrofonen i år. Om det er Trine som har kuet Ketil, eller om det var på grunn av morfarrollen er uvisst.

Fotograf Stig Stenberg fikk endelig igjen stille seg opp med sitt kamera og en linse som tåler det aller meste. Etter noen magre år uten svart betaling for fjerning eller retusjering av bilder, var det godt for Stig at det mest sannsynlig rant inn noen kroner på konto igjen. Det ble, som alltid, fantastiske bilder fra Stig og vi må være meget glade for at han ikke ble påkjørt av «Mr. Road to Club Championship» da han nesten var innom Dineren på Tretten i en meget drøy sving over hengkanten. Om dette var tiltenkt eller ikke vet man slettes ikke og det nevnes ikke med ett eneste ord i den hellige one-page planen, som senere ble funnet på parkeringen.

Med fantastiske forhold i en fin løype gikk første omgang stort sett veldig pent og ryddig for seg, men selvsagt med noen unntak. I tillegg til en knust drøm fra en hevngjerrig kone om et folkehav i enden av paddock, så var det Henning S som stod for dramatikken. Over den siste kulen smalt høyreskien av. I beskrivelsen fra Henning S ble fallet til Hermann Mayer i Nagano 98 gjenskapt. Dersom halvparten av beskrivelsen stemmer så er det en hinsides internasjonal prestasjon/mirakel å komme seg beina igjen og stille til andre omgang. At Jørtik som kom bak ikke ble forstyrret av utstyret som lå strødd, helikopteret, redningsmannskapene og det komplette kaos er et tegn på en eksepsjonell konsentrasjon og rutine.

Det var meget tett i de fleste klassene etter første omgang og vi hadde allerede funnet dagens overraskelse – Sven Mikalsen. Etter manges mening var det prestert over evne og han låg tett bak Ole Kristian Kirkerud og «Mr. Road to Club Championship». Mikalsen hadde mer eller mindre tatt motet fra en vanligvis så engasjert advokat som hadde håpet på å bli dagens overraskelse. Advokaten hadde fint lite i å komme med i sin prosedyre og la skylden på en heisvakt fra tidligere i vinter som nektet han å reise opp før åpningstid. Advokaten måtte se slaget om første omgang være tapt, men håpet om at andre omgang skulle bli vesentlig bedre var selvsagt tilstede. I damenes klasse var det også et tett oppgjør mellom tidligere verdens ener i telemark, Sigrid Rykhus og tidligere nederlandsk- og norsk-mester Merete Fjeldavlie med Anette hakk i hæl. Konkurransen på damesiden var så stort at nivået ble løftet såpass høyt at de kjørte fra de aller fleste av utøverne i Herrer Legends klassen.

Mens andre omgang lot vente på seg på grunn av mangel på salt, så begynte ryktene på toppen å florere om hvorfor skien til Henning falt så lett av og hvordan han i det hele tatt hadde kommet seg opp på beina igjen for så å være klar til å fullføre rennet. WADA har mottatt blod- og urinprøve og driver pr nå og analyserer prøvene. Det ventes at en uttalelse skal være nært forestående og det blir kalt inn til pressekonferanse fra Lausanne kommende uke. Det lokale politiet har sett på bindingene til Henning S og det ble igjennom tekniske og taktiske undersøkelser funnet spor av potet. Gudbrandsdalen Politidistrikt etterforsker saken videre.

Det var ikke bare ryktet om Henning S som gikk i Hafjell. Det var også et rykte om en fantastisk løype i Kjusbakken. En av de som ikke klarte å holde nysgjerrigheten var mesterskapsløperen, gullgrossisten og legenden Lasse Kjus. Han tryglet pent på sine knær etter å ha sett den fantastiske løypen om han kunne få lov til å prøve denne. Han fikk selvsagt stille som prøvekjører i andre omgang og han kunne fint melde om at dette må ha vært den beste løypen han hadde kjørt i Klubbmesterskapet til Lillehammer Skiklub noensinne.

Etter at Casper Vorre endelig fikk saltet fraktet til toppen, fikk han lov av sin kone, Mette, til å salte med stor bøtte sammen med makker Dag-Erik Larsen og andre omgang kunne begynne med supre forhold. Andre omgang gikk pent og pyntelig for seg uten store uhell. Kun Tobias Sommerfelt Stenberg med sine eminente stavtak i henget var det mest dramatiske. De som spilte på live-oddsen for dette kunne skje, kunne innkassere 1.01 ganger innsats.

Tidligere skiskytter Henrik debuterte i sitt første alpinrenn, selv om han kanskje savnet sin konkurrent Carl-Johan på startstreken. Henrik synes det å kjøre alpinrenn var veldig stas, men han må nok ha vært innom både én eller to strafferunder underveis. Riktig nok var teknikken på dobbeldansen imponerende og kvalitetskontrollør, Jo Mork, lot seg imponere over dobbeldansen. Jo har på sin side allerede uttalt at neste år skal han selv stilles i fartsdress og han vil få kostholdsråd fra mannen i den østerrikske dressen. Lillehammer Skiklub tar avstand fra de kommende rådene, da de både kan være helsefarlige og at de på ingen som helst måte hadde fungert etter å ha sett før og etterbilde av mannen i den østerrikske dressen.

De som leverte 10 av 10 i stil var Jørn-Andre og Tore. Begge to kom med estetiske og teknisk riktige telemarkssvinger, noe tidligere verdens ener i telemark, Sigrid, lot seg begeistre av. Den aller største fanklubben i bakken må Mathias Bakke-Haugen ha hatt. Ved å nekte sin tvillingbror Kristian å starte, var det meste rigget for at Mathias endelig kunne bli familiens ære i alpinbakken. Håpet om topp 3 brast etter fire, fem porter ut i første omgang da det viste seg at kjøringen ikke hadde blitt noe bedre tross mye tjuv trening. Men en hederlig topp 10 plassering klarte han med god margin, men det spekuleres i om kanskje Kristian hadde en stand-in rolle. «Bonderampen» var ikke spesielt begeistret over egen prestasjon, men kunne konkludere over mangelen på adrenalin og testosteronboost etter at han ikke fikk mulighet til å skape kontroverser på startnummerutdelingen. Så etter litt refleksjon var han ikke skuffet lengre.

Etter at løperne kom i mål, var det påfylling for store og små mager, med en utsøkt servering av kake og pølser. Først i køen stod mannen i den østerrikske dressen og tok igjen det som hadde gått bort fra blandingen med Pepsi Max og legespriten. Bak grillen stod Hege og Bente blide og skein om kapp med solen. At Bente var fornøyd med sin hevn var ikke vanskelig å se.

Da rennet var ferdig og alle løpere vel i mål, var etterforskningen allerede godt i gang og innsatsleder fra Gudbrandsdalens Politidistrikt var på plass i målområdet for å gjøre avhør. De hadde funnet et nytt bevis fra et sammenknørvet papir på parkeringen bak en sort Volvo. På papiret var det fullskrevet på den ene siden, mens på den andre siden stod det kun én setning: «Justere bindingene til Henning S». De tekniske undersøkelsene på papiret matchet med beviset fra bindingene til Henning S. De hadde god kontroll på eieren av bilen og det var ingen hemmelighet at «Mr. Road to Club Championship» var hovedmistenkt og som senere sa seg skyldig. Selv ikke god hjelp fra en resignert advokat kunne få «Mr. Road to Club Championship» ut av de fellende bevisene. Etter et forliksmøte inne i Kjusbrakka, regissert av den resignerte advokaten, ble det ikke noe mer ut av saken og Henning S kunne tilgi klusset med bindingene. Det han derimot aldri kommer til å tilgi er læren om å lese side 2.

De aller fleste var enige om at dette hadde vært en fullkommen dag og perfekt dag. Noen hadde selvsagt beskyldninger om at løypen var for krevende. En kanskje mer treffende beskyldning var at Sporssjef hadde alt for stor fordel med at været var så alt for perfekt, akkurat som på Biri. Dette var selvsagt ikke noe deltagerne var vant med og de mistet rett og slett fokus av hvor fantastisk Biri-været var. Sportssjef kunne i midlertidig forklare at temperaturen var noe for kald til at det skal kunne kalles Biri-vær.

En noe skuffet Stian Sletmoen hang med nebbet sammen med Ole Kristian Kirkerud etter at rennet var ferdig. Ole Kristian var nok mest skuffet over å ha blitt slått av Merete, mens Stian var ikke skuffet over egen prestasjon, men at årets utgave av Klubbmesterskapet ikke hadde catwalk for kommende sesongs jakkemoter. Dette var rett og slett en arrangør tabbe som Jubilant og Rennleder tok all skyld for og la seg flat for. Det som fikk løftet humøret var en klar lovnad om at catwalk og kommende sesongs jakkemoter skal presenteres på sesongavslutningen til Lillehammer Skiklub.

Etter rennet ble det storslagen premieutdeling. Etter at Synne hadde trøstet pappa for at han ikke fikk oppleve mottagelsen av folkehav i mål, kunne hun og Ada dele ut flotte medaljer til alle utøverne og stropper til skiene som var levert av Amalie.

Vi har for første gang siden pandemien arrangert Klubbmesterskapet igjen. Det ble vært en verdig avslutning på en strålende sesong og hvor utvikling av utøvere, miljø og trivsel igjen har stått i sentrum av vår aktivitet. Dette er en kontinuerlig jobb, som krever oppfølging og pleie igjennom sesongen. Det å se de minste kose seg på start sammen med andre er noe som treffer hjertet og som gir inspirasjon til å skape mer idrettsglede og fellesskap. Er det en ting pandemien har lært oss, så er det at fellesskapet står mye sterkere og det er først når vi er sammen vi kan være best. Dette er noe som ligger utenpå kjeldressen og skifrakken til Østen. Det handler om å skape noe sammen og være sammen om det vi ønsker å oppnå. Østen fullførte sin imponerende rekke med 30 sesonger som alpintrener i Hafjell. Dersom noen lurer på om dette var han siste, så er det IKKE hans siste sesong. Østen er på plass igjen også neste sesong med sitt lune sinn, sine fantastiske matematikkspørsmål, med læren om slag ekorn, ville ulver og hvor sentralt det er å bo på Tretten.

Østen, dette er fra alle alpinister, tidligere alpinister, foreldre og ledere i Lillehammer Skiklub: Tusen takk for at du holder ut med oss, og at vi får lære mye mer enn bare skikjøring av deg!

Óg som alltid, helt objektiv beskuet av:

 

Bjørn-Tore Staurset

Sportssjef – Alpint

Lillehammer Skiklub