Hei kjære skivenn!
Kuldegraden er heldigvis kommet og til tross for koronasituasjon er skisesongen i gang. Våre toppløpere har allerede markert seg bra både nasjonalt og internasjonalt. Og nå er vi i gang med renn for de yngre også både i alpinbakker og i skispor. I denne lederen skal jeg ikke henge meg opp i korona eller gjennomføring av skirenn. Nei denne gangen skal jeg ta et historisk tilbakeblikk på det som, etter min mening, er skiklubbens største utøver gjennom tidene; Arne Rustadstuen. Mange av dere har sikkert hørt om skirennet vårt: Arne Rustadstuens minneløp, men hvem var denne mannen?
Den 14. des. er det 115 år siden Rustaduen ble født på bruket Rustadstuen, høyt over byen. Allerede fra barnsben av var 
skiene for ham det naturlige framkomstmiddel. Han tilegnet seg etter hvert en ypperlig teknikk som i tillegg til kreftene gjorde ham til en fantastisk skiløper. Hans sportslige karriere er viden kjent: I 1930 vant han gull på 17 km under VM i Oslo, og året etter ble det bronse i kombinert under VM i Oberhof. Under OL 1932 tok han bronsemedalje på femmila. Han deltok også i OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen, der beste plassering ble sjetteplass på 18 km. Han vant Birkebeinerrennet i 1933 og 1934. Og det var nok ikke uten grunn at Lars Bergendahl skrev i sin bok «løypa ut av Sørkedalen»: «av alle de norske skiløperne jeg har møtt i løypa, setter jeg Arne Rustadstuen høyest. Han hadde ypperlig teknikk, brukte hodet like godt som armer og ben og var sterk som få.»
Min far Helge (var journalist i Dagningen) har portrettert Arne Rustadstuen både på 50 -, 60 – og 70-årsdagene hans og skrevet minneord om han da han døde i 1978, 72 år gammel. Disse avisutklippene har jeg hatt gleden av å finne igjen på loftet i høst og dere kan tro jeg har kost meg. I tillegg har jeg fått en enda større respekt for Arne Rustadstuen som skiløper, men ikke minst for hans menneskelige egenskaper.
Hans beste idrettsminne (ifølge han selv) kom i 1929: – Per Erik Hedlund hadde et senere startnummer enn meg, og jeg befant meg allerede på badet da den hvitkledde viking kommer stormende inn. Han ser seg ivrig omkring, og vi forstår at det er en eller annen han absolutt må ha tak i. Pussig nok henvender han seg til meg: «Kan du tala om var Rustadstuen er for en karl? Hva skulle jeg si. Jeg kjente en viss arme og stolthet ved å stå der som likemann med en av Sveriges største skisønner. Og jeg sa som det var, kanskje litt unnskyldende: «Det er nok meg det—.» Hvoretter det kom følgende replikk fra svensken: «Tusan anamma. Är det du som er den karln. Det var jäkligt hur du åkade i dag.» -Denne uttalelsen sammen med hans håndtrykk og slag på skuldren, varmet meg tvers igjennom og vil alltid stå for meg som mitt hyggeligste minne som skiløper, uttalte Rustadstuen til Dagningen 10. des. 1955.
Arne Rustadstuen var en type løper som hevdet seg på både 17 km og 5-mil. Og som dere ser av overnevnte hadde han gode plasser på begge distanser. Selv hadde han et ønske om å vinne 5-mila i Holmenkollen, noe som på den tiden var det gjeveste man kunne vinne ved siden av OL og VM. Dessverre lykkes han aldri med å ta seieren på 5-mila (fikk 2 andreplasser) men i 1930 var han utrolig nære. Ca 200-300 meter før mål kolliderte han med en fotograf som trolig ødela hans vinnersjanser. Hans egen beretning om uhellet viser hvilken stor personlighet og menneskelig egenskaper Arne Rustadstuen hadde: «Jeg hadde bare 2-300 meter igjen til mål, og det var midt i en liten frisk utforkjøring. Løypa tok en sving til høyre, og plutselig støtte jeg sammen med noe. Sammenstøtet var så kraftig at jeg mistet pusten og jeg gikk visst rundt et par ganger. Omsider fikk jeg samlet meg, kom opp i huksittende stilling og fikk karret meg inn til mål. Jeg hadde overhodet ikke sett karen. Han dukket opp rett foran meg idet jeg kjørte inn i svingen. Jeg fikk aldri greie på hvem fotografen var, og samme kan det være. Jeg har heller aldri båret noe nag til ham, – det var jo tross alt hans yrke.»
Her har nok noen og enhver litt og lære, ikke minst blant landes toppidrettsutøvere: Ikke skyld på andre, ikke bortforklar, «tap og vinn med samme sinn»…
Far min, journalisten altså, lurte også på hvordan han la an treningen? «-De første årene gikk det mye på slomp. Vi hadde liten ide om formoppbygging den gang. Unge gutter har jo lett for å kjøre i vei for hardt, iveren og lysten er nok større enn kreftene en disponerer over i den alderen. Senere lærte jeg jo litt mer om hvordan formen skulle bygges opp. Etter endt arbeidsdag om høsten var det å ta turer innover marka, og når snøen kom, tok jeg skiene fatt» beskriver Rustadstuen.
Videre i artikkelen kan man lese: «En idrettsmann må ofre tid og penger så lenge sesongen pågår. Spesielt dyrt er det å være langrennsløper, da de lange reisene ofte forårsaker skoft i arbeidstiden.
Hvordan fikk du penge til å strekke til? -Reisene ble som regel betalt av skiklubben, og det jeg skulle leve av hadde jeg i sekken. Mor sørget alltid for en dugelig nistepakke til meg hver gang jeg skulle på langtur. På den måten fikk jeg den kosten jeg var vant til.»
Arne Rustadstuen ble i 1935
tildelt Holmenkollmedaljen – Norsk skiidretts høyeste utmerkelse, i tillegg var han æresmedlem i Lillehammer Skiklub, samt at han innehadde Gudbrandsdalen skikrets fortjenestemedalje. Mange av hans premier ble donert til klubben og står i et glassmonter på klubbkontoret for allmenn beskuelse.
Foruten å ta hånd om arbeidet på farsgården, hvor han bodde hele livet, var han maler av yrke. Han var kjent som en dyktig fagmann. Arne Rustadstuen var karakterfast, solid og beskjeden i all sin ferd. Et utrolig godt forbilde for alle klubbens medlemmer til alle tider.
Med denne hyllesten av det jeg mener er klubbens største løper gjennom alle tider, vil jeg avslutte denne lederen med å ønske alle medlemmer en riktig god og koronafri julehøytid.
Skihilsen
Jon Erik Rønning
Leder LSK.